Hjalmar Johansen viser vei

Av: Pål Horsle / Publisert: 30.08.2013 / Oppdatert: 30.08.2013
Fred Johansen holder foredrag på Hjalmar Johansen vgs
Fred Johansen, Hjalmar Johansens barnebarn fortalte elever og lærere om hans bestefar.
Foto: Fredrik Nordahl
Åpne

Historien og foredraget er en del det pedagogiske opplegget og del av elevenes undervisningsopplegg og elevarbeid i fagene historie, journalistikk og samfunnsfag. 

Det var i 2007 at Hjalmar Johansen videregående skole åpnet dørene, oppkalt etter polfareren med samme navn.

Fyrbøter på Fram

Hjalmar Johansen vokste opp på Snipetorp i Skien. Han ble norgesmester i turn med bakgrunn i idrettsklubben Odd. 

- Mannen som sjelden snakket om eget følelsesliv fikk jobb som fyrbøter på polarskuta Fram i Nansen nordpolekspedisjon, forteller Fred Johansen.

Hyra var på 60 kroner måneden, og som han seinere uttalte: «Man lever ikke av polekspedisjoner alene». 

Dessverre tok han senere sitt eget liv. Kanskje litt skuffet etter mottakelsen hjemme etter at han kom i skyggen av Nansen heltemodige polferder. Kanskje også fordi han etter ekspedisjonene ikke fant han seg helt til rette og ble en ensom mann.

«Den tredje mann»

Johansen skrev dagbok som seinere ble funnet og som har medført at Johansen rykte har blitt rehabilitert. I biografiene om Nansen og Amundsen omtales Johansen som «den tredje mann».

I isødet lykkes han og ble en nyttårsaften til og med dus med Nansen. 

Mens Nansen skrev og telegraferte til verdenspressen fra Franz Josefs land, satt den fåmælte Hjalmar Johansen og skrev et nærmest litterært og gripende brev til sin mamma Maren som hun mottok to år etter hjemme på Snipetorp.

Brev fra 1896

I et brev til sin mor, datert 30. juli 1896, skriver han: «Natten mellom 4. og 5. august var jeg på hengende hår nær blitt drept av en isbjørnbinne. Det var en tåkefull natt, vi kunne ikke se langt omkring oss, og der var fullt av store hauger av oppskrudd is med råker imellom; riktig et terreng hvor en bjørn usett kunne snike seg inn på sitt bytte. Vi var nettopp i ferd med å sette over en råk...

Nansen hadde trukket sin slede frem til vannkanten, hvor jeg også sto og hjalp ham, og jeg vendte nu et lite stykke tilbake til min slede, idet jeg bøyde meg ned for å ta tak i tauet får jeg plutselig øye på en bjørn som nettopp var i ferd med å springe på meg. Jeg fikk ikke tid til å tenke en gang før bjørnen var over meg i den bøyde stillingen jeg sto, ga meg et dask på det venstre kinn med sin mektige labb, og overende bar det med oss begge to. Uten å rose meg selv vil jeg si at jeg ikke mistet besinnelsen.

Idet jeg falt kunne jeg kun kaste et blikk på min kjæreste bøsse, som stakk opp av kajakken, hvor den lå med begge løp ladet, det ene var et rifleløp og det andre hagelløp, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å si til Nansen: Tag bøssen! Ganske instinktivt verget jeg meg med armene utstrakt og fikk med venstre hånd tak i strupen på bjørnen. Naturligvis kunne jeg ikke gjøre den noe, der jeg lå forsvarsløs, men udyret stusset ved den uventede motstand, og denne stussingen frelste formodentlig mitt liv eller ialfall frelste meg fra å bli en krøpling. Jeg så bjørnen blotte sine mektige, skinnende tenner og ventet at den skulle bøye seg ned og sette dem i meg. Mitt tak slapp jeg ikke. Alt dette foregikk naturligvis i en rivende fart, og jeg ba Nansen skynde seg, hvis det ikke skulle bli for sent …»

Les hele brevet her