Planer/større private tiltak og kostnader til arkeologi

/ Publisert: 20.08.2012 / Oppdatert: 02.11.2016
Foto: Telemark fylkeskommune
Åpne

Europarådets konvensjon om sikring av den arkeologiske kulturarven, Malta-konvensjonen, og kulturminneloven legger dette til grunn. I kulturminneloven § 10 står det:

"Utgifter til særskilt gransking av automatisk fredete kulturminner eller særskilte tiltak for å verne dem på grunn av tiltak som nevnt i §§ 8 og 9, bæres av tiltakshaveren. Når særlige grunner foreligger, kan departementet fastsette at utgiftene helt eller delvis skal dekkes av staten (…)."

Ved en vurdering av hva særlige grunner i lovteksten skal defineres som, går det et viktig skille mellom såkalte mindre og større private tiltak. Mindre private tiltak  finner du mer om her.

Større private tiltak  

Kort forklart blir tiltak som i hovedsak er av kommersiell karakter regnet som større private tiltak. Ved større private tiltak er det som hovedregel tiltakshaver som må bære utgifter ved arkeologiske undersøkelser.

Når særskilte grunner foreligger kan likevel Riksantikvaren ved søknad fra tiltakshaver fastsette at utgiftene helt eller delvis skal dekkes av staten. Det er ikke fastsatt nærmere retningslinjer for dette, men etter praksis er det stilt forholdsvis strenge krav til de særskilte grunnene som må foreligge.

I en vurdering må en se på forholdsmessigheten mellom utgifter til arkeologisk arbeid og de totale byggekostnadene, tiltakshaver økonomi og om det er mottatt tilskudd fra annet offentlig hold til gjennomføring av tiltaket. Utgangspunktet for vurderingen er ellers at utgifter til arkeologisk arbeid er kostnader en tiltakshaver må innkalkulere i prosjektet på linje med andre utgifter. 

Offentlige tiltak

Kommunene regnes som tiltakshavere når en reguleringsplan legges ut til offentlig høring. Dersom det foreligger særlige grunner, kan utgiftene til arkeologiske utgravinger helt eller delvis dekkes av staten også i tilfeller der kommunen er tiltakshaver.