Steinalder i Bamble - vår eldste historie

Av: Steinar Solheim, Kulturhistorisk museum / Publisert: 22.06.2015 / Oppdatert: 26.06.2015
Foto: E18 Rugtvedt-Dørdal/KHM
Åpne

Eldre steinalder – rått og kaldt eller overflodssamfunn?

Eldre steinalder, perioden som arkeologer kaller mesolitikum, ble i 1920-årene omtalt som en tilstand av hjelpeløst barbari. Beskrivelsen kom fra en av historiens mest berømte arkeologer, Vere Gordon Childe, som hevdet at folk som levde i dette tidsrommet ikke bidro med noe som helst til utviklingen av den europeiske sivilisasjon.

I Norge utgjør mesolitikum en nesten 6000 år lang periode fra 9500 til 4000 f. Kr. I dag vet vi at dette tidsrommet var svært hendelsesrikt, hvilket de rike sporene etter bosetning og gjenstandsfunn fra hele landet vitner om. 

Hadde Childe fått sjansen til å uttale seg om saken i dag hadde han nok moderert seg – de arkeologiske levningene fra perioden vitner nemlig om folkeforflytninger, kulturelle endringer og variasjoner, sofistikert håndverk og unik kunst.

  • Se større versjon av bildet Avdekking med gravemaskin
  • Se større versjon av bildet Arkeologisk utgravning

Den eldste kystkulturen

Telemark og spesielt Bamble kommune har i moderne tid hatt en rik kystkultur, noe som er sentralt for kommunens identitet. Mer enn 95 % av tiden vi har hatt en kystkultur her til lands tilhører imidlertid den eldste delen av vår historie, og da spesielt steinalderen. Noen av steinalderboplassene som er undersøkt i Oslofjordområdet og i Telemark, er rester etter de eldste kjente marine fangstsamfunnene i Nord-Europa.

I Sørøst-Norge kan vi studere hvordan mennesker har vandret inn i ubebodde kystområder. Den sannsynlige innvandringsruten er fra Kontinentet via den vestsvenske kysten til Oslofjordområdet. Sporene vi har etter de første menneskene vitner om et liv tilpasset havet og kysten.

Akkurat hvor og hvordan tilpasningen til et marint levesett utviklet seg er fremdeles uklart, men koloniseringen av og tilpasningen til de norske kystområdene like før 9500 f.Kr ser ut til å ha skjedd raskt. Boplasser på det som har vært forhistoriske øyer i den ytre skjærgården, som for eksempel ved dagens Tinderholt hvor Kulturhistorisk museum har undersøkt tre boplasser, vitner om at de første menneskene har mestret den marine livsstilen til fingerspissene.

  • Se større versjon av bildet Steinalder langs E18 Rugtvedt-Dørdal
  • Se større versjon av bildet ”Tinderholtøya” i eldre steinalder

Et landskap i endring

I steinalderen var havnivået i Oslofjorden høyere enn i dag. Telemarkskysten bestod av utallige øyer og viker, men var også oppstykket av lange fjordarmer. Nettopp de geologiske forutsetningene i Sørøst-Norge skaper en helt spesiell situasjon som er sammenlignbar med få andre steder i verden. Det har her foregått en kontinuerlig hevning av landet siden siste istid.

Landhevningen har ført til at all bosetning fra like etter istidens slutt og frem til i dag, er å finne på tørt land. Ser man til Vest-Norge eller Danmark er situasjonen annerledes, da havet på gitte tidspunkt steg raskere enn landet hevet seg og dermed oversvømte store landområder. Dette har medført at sporene etter den eldste kystbosetningen enten er skylt ut i havet eller ligger under vann den dag i dag.

Mesolitikum i Bamble

Den mesolittiske perioden har lenge vært lite kjent i Telemark, og inntil nylig har få boplasser blitt undersøkt av arkeologer. Utgravningene langs E18 er derfor viktig for å forstå regionens historie.

I traseen for ny E18 er det undersøkt 10 boplasser som er datert mellom 9000 og 8000 f.Kr. Boplassene ligger i dag i skogsområder mellom 70 og 110 moh., men har i sin brukstid ligget i strandkanten. Boplassene fra denne 1000-årige perioden viser til både stabilitet og endring i samfunnet. Bosetning knyttet til kysten og jakt på marine pattedyr og fisk har vært en viktig del av samfunnet gjennom hele tidsrommet.

I de første 500 årene ser vi få endringer i redskapstyper og tilvirkningsmetoder. Redskapene og flintteknologien fra de eldste boplassene langs E18, viser at de er del av den samme tradisjonen som de aller eldste boplassene i Øst-Norge. Det arkeologiske materialet har også likhetstrekk med funn fra Vest-Sverige og Danmark, hvilke tyder på at gruppene hadde kontakt med samfunn i sør.

Over tid forekommer en tilvenning til de nye landskapsområdene. På Tinderholt er det blant annet funnet redskaper av bergkrystall og røykkvarts i tillegg til strandflint, hvilket viser at de lokale råstoffressursene er blitt tatt i bruk. Vi ser også endringer i flintteknologien som er tilpasset råstoffsituasjonen i området.

Funn fra utgravningen

Funn fra boplassene fra Tinderholt. Fra venstre ser vi to økser som er typisk for den eldste bosetningsfasen i Sør-Norge, og til høyre en pilspiss fra samme tidsrom.


Foto: E18 Rugtvedt-Dørdal/KHM
Åpne

Nye impulser, kulturelle endringer

Etter 8500 f.Kr. ser imidlertid ut til at det skjer endringer i kontaktnettverkene. Kontakten mot sør byttes ut med impulser fra østlige områder, og de gamle redskapstradisjonene forsvinner og nye kommer på plass. Vi antar at dette har sitt opphav på de russiske steppene og gradvis spres vestover. Om impulsene når Bamble på grunn av folkeforflytning eller ved overføring av kunnskap er usikkert.

Denne endringen fant sted over store deler av Nord-Europa, og er blant de mest diskuterte tema innenfor steinalderarkeologien i dag. Det vi ser etter utgravningene langs E18, er at impulsene kommer tidligere til Øst-Norge enn antatt. Ti små lokaliteter fra Bamble har derfor vist seg å kaste nytt lys over vår eldste historie.