Spor etter forhistoriske fangstmetoder

Av: Sindre Arnkværn / Publisert: 23.04.2015 / Oppdatert: 29.05.2015
Fangstgrop på Ånonstjønn, Vinje
Foto: Telemark fylkeskommune
Åpne

De eldste fangstanleggene vi har datert stammer fra yngre steinalder. Fangstmetoden var imidlertid mest utbredt i yngre jernalder og middelaldrene (500 – 1537 e. Kr. Den lange bruksperioden gjør fangstanleggene til et relativt vanlig kulturminne i Telemark. 

Tidlige jaktlover

Så lenge det har bodd folk i Norge har jakt i utmarka vært viktig. Det er dermed ikke rart at lovverket som har kontrollert denne viktige næringen kom tidlig på plass. Allerede i Frostatingsloven, som ble nedskrevet på 11-1200-tallet, kan vi lese at det var ulovlig «å sette opp fangstinnretninger i annen manns skog for dyr, med unntak for ulv, rev og oter». I allmenningen kunne alle drive fangst, men også der var det bestemte regler for hvordan fangstgropene skulle plasseres.

I Magnus Lagabøters landslov fra 1274 står det at når nye fangstanlegg skulle anlegges, skulle de ligge så langt fra hverandre at en ikke kunne høre et øksehogg. Det synes å være enighet om at fangstgropene tilhørte grunneier med mindre disse var solgt fra grunnen. Et eksempel på hvor stor rikdom slike fangstgroper kunne medføre beskrives i vandresagaene, hvor den eldste sønnen ved et arveskifte valgte fangstgropene fremfor gård og grunn.

Hvor finner vi fangstanleggene?

Fangstanleggene i Telemark ble i hovedsak brukt til fangst av klovdyr som rein og elg. Både rein og elg følger faste trekkveier, og fangstanleggene ble derfor gjerne anlagt der man fant naturlige stengsler eller passasjer mellom viktige sesongbeiter. På de beste stedene finner man ofte flere fangstgroper, og da ligger de ofte i rekke slik at de fanger ved siden av hverandre.

Det er variasjon både i byggemåte og hvordan gropene er plassert i landskapet. De kan ligge alene, i mindre grupper eller inngå i større systemer med mange groper. Ligger de i større systemer, kan det ha vært gjerder mellom dem for å hindre at dyrene kunne plassere mellom gropene.

I Telemark har vi to forskjellige typer fangstanlegg spredt rundt i landskapet. I villreinsområdene i høyfjellet er fangstanlegg for reinsdyr et velkjent kulturminne. Slike fangstgroper er hovedsakelig murt opp av stein og var kledd med flate steiner innvendig. De er bortimot 2 m lange og 1 m breie, dybden er ofte rundt 1,5 m. Greiner, mose og gresstorv ble brukt til å dekke gropene.

På Hardangervidda er det funnet spor etter stolperekker i forbindelse med fangstanleggene. Disse er tolket som en del av et sperregjerde mellom fangstgropene, og er en av de få arkeologiske sporene vi har som vitner om avsperring mellom gropene.

Fangstgrop. Bildet viser hvordan fangstgroper i jord ble laget. Man kunne også bygge dem opp av stein, slik bildet øverst på siden viser.

Bildet viser hvordan fangstgroper i jord ble laget. Man kunne også bygge dem opp av stein, slik bildet øverst på siden viser.


Foto: www.arkikon.no
Åpne

I lavereliggende terreng ble fangstgropene gravd ned i bakken. Fangstgroper for elg kan være 3 m dype og oppimot 5 m i diameter. Gropene for elg kan være både runde og firkantede, og de er ofte anlagt på tvers av trange skar eller på moer i skogen.

Mange av gropene har hatt en innvendig kassekonstruksjon av tre, en såkalt sparkekasse, som hindrer elgen fra å komme opp av gropa. På de flate skogsmoene ligger det som oftest flere groper i nærheten av hverandre. Fangstgroper for elg finnes i de fleste elgrike områder i Telemark, fra Siljan i øst til Nissedal i vest.

Datering

En rekke fangstanlegg er registrert i Telemark, men få er systematisk undersøkt. Vi vet derfor ikke med sikkerhet hvor gamle de er. Helleristninger av fangstgroper på en Sporaneset ved Totak i Vinje vitner om at jaktformen har vært i bruk i bronsealderen (ca. 1800 – 500 f.kr). Undersøkelser fra andre områder viser at det særlig ble drevet slik storstilt jakt på denne måten gjennom yngre jernalder og middelalder.  

Jo større systemet var desto større behov var det for felles innsats. Vi kan derfor anta at det har krevd en sterk samfunnsorganisering for å drifte disse anleggene. Jakten på både elg og rein ble imidlertid etterhvert så stor at det i 1760 ble innført fredningstid for alt storvilt og avgrensa fellingstillatelse innenfor jaktperiodene.

På 1800-tallet ble denne tradisjonsrike jaktformen forbudt, da Jaktloven av 22. juni 1863 slo fast at: «Elgdyr og hjort må ikke fanges i grav (grop)». Men loven sa ingenting om at fangstgropene måtte fylles igjen, og du kan fortsatt se rester etter gamle fangstanlegg på fjellet og i utmarka rundt omkring i Telemark.