Hydros eldste kalksteinsbrudd

Av: Eystein M. Andersen / Publisert: 26.08.2015 / Oppdatert: 28.08.2015
xxxxxxxxxxx
Det største av tre kalksteinsbrudd på Sanden.
Foto: Eystein M. Andersen
Åpne

Norgesalpeter 

Verdensarven forteller historien om hvordan vannet fra Hardangervidda ble omdannet til elektrisk strøm for produksjon av kunstgjødsel, hvordan produktet ble fraktet ut med båt og tog, og hvordan to byer ble utviklet for å drifte alt dette. Hydros industrieventyr ble skapt som svar på verdens store behov for kunstgjødsel til jordbruket.  Verdenssamfunnet skulle forsynes med et produkt som samtiden anså som nødvendig for sivilisasjonens fremtid.

Dette produktet var Norgesalpeter, også kalt kalksalpeter eller nitrogengjødsel. Hydro ble den største eksportøren i Europa av kunstgjødsel. De leverte til en rekke land over hele kloden. 

Råvarene til kalksalpeterproduksjonen var foruten luft og vann, kalkstein. Jernbanen som fraktet ferdigprodukter fra Rjukan og Notodden til havn ved Porsgrunn, fraktet kalkstein motsatt vei. I de første årene før Bratsbergbanen sto ferdig i 1917, gikk alt på lektere på Telemarkskanalen.

Hydro var helt avhengige av kalk, og hadde større og mindre kalksteinsbrudd flere steder. De tre hovedbruddene ligger alle på en kalksteinsrygg som går fra kysten og innover langs fjorden i Grenland.

Store Arøya

Hydros aller første kalksteinsbrudd ble etablert samtidig med Hydro i 1905 på sydspissen av Store Arøya rett utenfor Langesund. Herfra gikk lektere med kalkstein til Notodden og Rjukan i perioden fra 1905 og frem til ca. 1910. Kalken herfra var lys og ga den aller første Norgesalpeteren en lys og gulbrun farge.

Bruddet ligger værutsatt til og var avhengig av godt vær for å kunne få ut kalken. Det ble først hentet kalk nærmest vannet og deretter i et parti lengre inn. Det ble etablert en smalsporet trallebane for frakt av kalk ut til svaberget for tipping over på lektere.

Store Arøya kalksteinsbrudd

Rester av trallebanen på Store Arøya. Herfra gikk lektere med kalkstein til Notodden og Rjukan.


Foto: Eystein M. Andersen
Åpne

Bruddet har ikke vært registrert som et sentralt kulturminne og er i dag lite kjent. Her ligger muligheter for kommune, historielag og andre. Hydros første kalksteinsbrudd fortjener å bli løftet frem som et sentralt sted for utvikling av industrien i det 20. århundre og et viktig kulturminne i relasjon til verdensarven. Dette viser hvordan kulturminners verdi endres etter hvilke historiefortellinger vi velger å løfte frem.

Området med bruddet er godt bevart og rester av trallebanen ligger synlig i terrenget. Det ligger fortsatt hauger med kalkstein på svabergene.

Kalksteinsbruddene på Sanden

Kalken på Store Arøya var vanskelig tilgjengelig og begrenset i omfang. Da behovet for kalk økte ble det åpnet brudd ved Sanden på landsiden mellom Langesund og Stathelle. Kalksteinen herfra var grå med ca. 0,5% organisk stoff, slik at Norgesalpeteren fikk en grå farge som den beholdt siden.

På Sanden var det tre brudd tett ved hverandre som fungerte samtidig i perioden fra ca. 1910 til 1929. Kalksteinen ble fraktet til fjorden ved Ekstrand med taubane over åsen møt øst. Derfra ble kalken fraktet videre med lektere innover i Telemark.

Taubanen er ikke bevart. Den besto av master med tau som bar vagger som gikk i skytteltrafikk fra bruddene til omlasting på Ekstrand. Bruddene på Sanden er imidlertid godt bevart i landskapet. Man kan se hvordan arbeiderne jobbet seg innover i fjellet. Alle tre bruddene ble fylt med vann etter de gikk ut av bruk. I dag går det turveier forbi bruddene. Med enkel vegetasjonsrydding kan historien formildes på en god måte til glede for alle.

Hydro økte stadig sin produksjon, og etter omleggingen av produksjonsmetoden i 1929 ble bruddene på Sanden for små til å kunne levere de mengder som nå krevdes. Herøya i Porsgrunn var etablert som nytt produksjonssted i tillegg til Notodden og Rjukan. Videre drift ville også innebære en for vanskelig transport med lektere.

Kjørholt i Eidanger

Gruvedriften på Kjørholt startet i juni 1929, samtidig med produksjonen på Herøya. Behovet var i 1929 steget til 250 000 tonn kalkstein pr. år, 140 000 til Herøya og 110 000 til Rjukan. Kjørholt var Hydros kalksteinskilde helt til 1980-årene da bruken av kalkstein opphørte.

Taubane

Rester av taubanen mellom Kjørholt og Herøya.


Foto: Eystein M. Andersen
Åpne

Kalkstein herfra ble fraktet i en 5,5 km lang taubane med vagger til Herøya og med tog derfra til Rjukan. Nå var det slutt på lektertransport. Den hadde kapasitet på 200 tonn kalkstein i timen. I toppåret 1964 transporterte banen 784 000 tonn kalkstein.

Det var i mange tiår en populær «manndomsprøve» for guttene fra Herøya og Heistad å komme seg opp i vaggene, kjøre et stykke for så å hoppe av. Disse dristige øvelsene førte til jevnlige uttrykninger fra de driftsansvarlige for taubanen. Noen ganger måtte våghalsene hjelpes ned fra store høyder etter driftsstans klokka 22. Inspektørene som jobbet på banen var de eneste med «lisens» til å drive linedans og klatring på banen for vedlikehold og drift – en tøff og ikke helt ufarlig jobb.

Etter nesten 60 år var det slutt i juni 1987. Da kjørte de siste lassene med kalkstein på taubanen. Kalkstein ble ikke lenger brukt til kunstgjødsel. Taubanen ble revet samme høst. To master står i dag som skulptur på Herøya og minner om tiden med frakt av kalkstein. Bruddet på Kjørholt er fortsatt i drift og leverer til Norcem.