Fra hedendom til kristendom – om begravelser og forfedrekult

Av: Line Grindkåsa / Publisert: 26.10.2016 / Oppdatert: 19.12.2016
Direkte foran Nes middelalderkirke ligger det en gravhaug fra jernalder/vikingtid. I dag er det anlagt kristne graver over hele haugen, men den opprinnelige begravelsen har vært hedensk.
Foto: Line Grindkåsa
Åpne

Mange hellige steder fra det hedenske samfunnet bevarte dermed sin funksjon gjennom religionsskiftet, selv om den religiøse ideologien og de kultiske handlingene ble endret.

En gravhaug på Nes kirkegård

Ett eksempel på dette kan vi i dag se på Nes i Sauherad, hvor det i middelalder ble bygd en kirke på et gravfelt fra jernalder/vikingtid. Fra gravfeltet er det i dag bare bevart én gravhaug. Den ligger kant i kant med kirkens søndre langvegg, faktisk så nær at en skalk av gravhaugen har blitt fjernet i forbindelse med kirkebyggingen.

Gravhaugen har en diameter på hele 25 meter, og er omkring 2 meter høy. Opprinnelig må haugen ha vært enda høyere, og vært synlig for reisende både til lands og til vanns. Den har dermed vært en tydelig statusmarkør som har signalisert sosial, økonomisk og politisk makt, og også eiendomsrett til området. Gravhaugen viser derfor at det i jernalder/vikingtid bodde en slekt med betydelige økonomiske midler og samfunnsinnflytelse på Nes-halvøya. En slekt som også kan ha stått bak byggingen av en kirke da kristendommen kom til landet. 

Etter at gravhaugen ble liggende på viet jord, ble det raskt anlagt kristne graver i den, en praksis som har fortsatt frem til våre dager.

Kart med Nes kirke og gravhaug

Gravhaugen på Nes kirkegård er imponerende, og så stor at den har fått sin egen høydekote (her markert med rød sirkel). 


Foto: Telemark fylkeskommune
Åpne

Gravhaugen som hedensk kultsted

Forfedrekulten, som er et uttrykk for at ætten omfattet både levende og døde medlemmer, var et sterkt element i det førkristene slektssamfunnet. Kulten foregikk i hovet, som mest sannsynlig var storgårdens storstue, pynta og stelt til høytid både for folket på gården og for bygda. Kulten foregikk også i det fri, ved vann, fosser, ved hellige trær eller steinformasjoner, og ved slektens gravhauger.

De døde var ikke borte, de levde videre som medlemmer av slekta, og utgjorde en forsikring som garanterte trivsel og grøderikdom. Det skulle derfor vises respekt og omtanke for de døde, og de norrøne kildene forteller at folk ofra og blota til de døde i gravhaugene.

Det viste seg vanskelig for kirken å få bukt med forfedrekulten, til tross for at kristendommen etter hvert fikk monopol på trosforestillinger i samfunnet. Styrken i tradisjonen ser vi ved at det langt opp mot vår egen tid, lenge etter at landet var kristnet, ble satt ut mat og drikke på gravhauger.

Gravhaugen i en kristen kontekst

Overgangen fra hedendom til kristendom innebar et skifte i ideologi og i mentalitet. Ideologisk fordi kristendommen ble vedtatt som en ny lov. Kristenretten medførte en ny orden så og si, for hele livet. Langsomt sivet de nye tankene inn i folks sinn, og over tid foregikk det et mentalitetsskifte. 

Med kristendommen ble det forbudt å gravlegge den døde i haug nær gården. Innen fem dager etter dødsfallet skulle hvert lik bæres til kirkegården og gravlegges i viet jord. Alle rituelle handlinger knyttet til gravhaugen ble forbudt. I de gammelnorske lovene gjentas og gjentas imidlertid straffebestemmelser mot dyrkelse av gravhauger, noe som vitner om at forfedredyrkelsen har vært et troselement som det var vanskelig for kirken å få bukt med.

Forbudene må ha grepet sterkt inn i den hevdvunne oppfatningen av forholdet mellom levende og døde. Det ser likevel ikke ut som om kristenretten innførte et forbud mot gravlegging i haug, men bare dersom den lå på vigd jord. Dette ser vi i en lovbestemmelse som sier at «Kvart lik skal gravleggjast i soknekyrkjegard eller der som hans forfedrar har ættehaug frå gamalt av». I lovtekstene har gravhaugene blitt slektens gravhaug, og kan allerede fra den tidligste kristne tiden godtas som kristen gravlegging. Gjennom dette kunne man fortsette å gravlegge ættemedlemmer i haugen på Nes, men nå med en ny ideologi som styrte tro, kulthandlinger og forestillinger om skjebnen som ventet de døde.

Kultstedkontinuitet på Nes

Hedendommen var dypt innvevd i det førkristene samfunnet, og det kan ikke ha vært en lett sak å skifte religion, verken for enkeltmennesker eller for samfunnet som helhet. Det er imidlertid karakteristisk for et hellig sted er at det ikke lett mister den funksjonen det har menneskers liv, og gravhaugen ved Nes Kirke vitner om nettopp dette.

Til tross for de omveltningene samfunnet gikk gjennom, kunne man på Nes etter religionsskiftet fortsette å gravlegge sine døde i ættehaugen, men nå i en kristen kontekst og med kristne ritualer. Det var dermed en kontinuitet i bruken av et hellig sted, men et brudd i ideologi og kultiske handlinger. Litt av tankegodset knyttet forfedredyrkelsen må likevel hengt igjen i folks sinn godt opp i tid. Og kanskje henger det fremdeles litt hedenske ritualer igjen i oss i dag; vi går fremdeles til gravene til våre kjære for å minnes dem og snakke med dem, selv om sjelen ifølge kristendommens lære ender i himmelen når vi dør. 

Et kors og en torshammer

I misjonstiden hvor det foregikk en overgang fra hedensk til kristen tro, må det for den enkelte ha vært en utfordring å vite hvilke guder man skulle sette sin lit til. Et eksempel på dette er et gravfunnet fra handelsplassen Birka, hvor noen har blitt gravlagt både med en torshammer og med et kors. At avdøde har fått med seg både Tors og Kristis symbol i graven skal likevel kanskje først og fremst forstås som et eksempel på at hedendommen, i motsetning til kristendommen, var åpen og inkluderende for nye guder. Illustrasjon: Den hellige kongen. Om religion og herskermakt fra vikingtid til middelalder av Gro Steinsland. 

Åpne