Hulveier

/ Publisert: 14.08.2012 / Oppdatert: 15.02.2013
Avdekking av en kavlebro over ei myr i Porsgrunn.
Avdekking av ei kavlebro i Porsgrunn.
Foto: Telemark fylkeskommune
Åpne

Veiene vises som en u-formet forsenkning i terrenget, og forsenkningen har oppstått gjennom århundrers ferdsel og slitasje på det samme stedet. Denne slitasjen oppstår særlig i skråninger på grunn av den sterke vann- og jorderosjonen der. Man ser at de eldste veiene gikk langs den korteste mulige veien fra A til B. Dette medførte bratte partier, og som nevnt var det var særlig i disse partiene hulveier ble dannet.

I kraftig regnvær ble hulveiene ofte omgjort til bekker, og man måtte ri eller gå utenom den gamle veien. Hulveier har derfor ofte flere løp som ligger ved siden av hverandre. En hulvei blir dannet over tid ved at mange bruker den samme ruta når de reiser, så de er dermed ikke anlagt, slik veier blir i dag.

Karakteristisk for hulveiene er at det ikke er foretatt oppbygninger, slik som forstøtningsmurer, langs dem. Et unntak er der veien går over myrer. Her kan man ha lagt kavlebruer, stokker som ble lagt på myroverflaten, for å lette ferdselen over myra.

Den samme veien kan ha vært brukt over lange tidsrom, og det er sjelden det gjøres funn i hulveier. Hulveier er derfor veldig vanskelige å datere. Hulveier ligger ofte i forbindelse med gravfelt. Men det er ofte vanskelig å avgjøre om gravhaugene ble lagt på stedet fordi det gikk en vei der, eller om man valgte å gå der på grunn av gravhaugene.

I Norge antar man at de første veifarene oppsto ved etableringen av jordbruket i yngre steinalder. Utover bronsealderen tar man i bruk hester og de første rideveiene oppstår. I middelalderen ble vedlikehold av veier lovfestet i landskapslovene (f.eks. Frostatingsloven og Magnus Lagabøtes landslov). Mange av dagens veier følger de samme traseene som forhistoriske veier. Det gjelder både skogs- og gårdsveier og dagens hovedveier.